Kjøpsloven

Kjøpsloven gjelder for kjøp av ting. Den gjelder ikke kjøp av fast eiendom. Loven gjelder for kjøp mellom næringsdrivende og kjøp mellom privatpersoner, men ikke der kjøper er forbruker og selgeren opptrer i næringsvirksomhet ettersom slike forbrukerkjøp er regulert i forbrukerkjøpsloven. Se kjøpsloven § 1.

Til forskjell fra forbrukerkjøpsloven, kan kjøpslovens regler fravikes ved avtale, se § 3, noe som svært ofte blir gjort i næringslivet. Kjøpsloven bygger på prinsippet om avtalefrihet, og kjøpslovens regler må vike når noe annet er avtalt mellom kjøper og selger. Det er altså et samspill mellom det som er avtalt og loven, og reglene for et kjøp vil være en kombinasjon av avtalen og utfyllende regler i kjøpsloven.

Et kjøp kan defineres som en avtale om overføring av eiendomsrett mot vederlag. Gjennom kjøpet får kjøperen eiendomsretten til en ting, mens selgeren får betaling. Sentrale poeng med et kjøp er derfor at rett ting blir levert til rett tid, og at kjøpesummen blir betalt til rett tid. Ofte vil avtalen regulere hele eller deler av dette. Hvis det ikke er regulert i avtalen, gjelder reglene i kjøpsloven, se kapittel II om leveringen, kapittel IV om varens egenskaper og kapittel VI om kjøperens plikter. Hvis kjøper eller selger ikke gjør som avtalt, foreligger et kontraktsbrudd.

På lovdata.no kan du lese mer om kjøpsloven